Hvis det er sånn at drømmer reflekterer dagen som var, må jeg ha hatt en veldig merkelig dag. OK, jeg husker det meste fra drømmen, og jeg håper virkelig ikke den støter noen.
Jeg var på Utøya. Tror jeg da; jeg har aldri vært der, og vet ikke så mye om hvordan det ser ut. (Og la disse to første setningene være advarsel nok.) Jeg satt i en fjellskråning, bak et tre som stod litt ut av fjellet. Sammen med meg satt mine venner Ida, Amanda og Sandra (tror jeg det var). Vi gjemte oss, for Breivik var noen meter under oss, og ja... (you know the story...). Men det virket ikke som Ida og Amanda tok det så veldig seriøst, for de lagde stadig høyere lyder i form av dempet prating og fnising, og de ville ikke høre da jeg hysjet på dem. Da etterhvert terroristen begynte å komme opp mot oss, og sa noe sånt som: "Så dere kom dere opp her..." eller noe i den duren, det var da jeg reiste meg og kravlet meg opp til toppen av fjellet, som ikke var så langt opp. Gjennom krattet gikk det en gresskledd sti som jeg begynte å løpe på. I bakgrunnen kunne jeg høre stemmen hans si noe, men nå husker jeg ikke hva det var. Det var på dette punktet i drømmen Harry Potter ble blandet inn. Det viste seg nemlig at jeg var en animagus (altså en heks eller trollmann skom kan forvandle seg til ett bestemt dyr, i Harry Potter). Jeg forvandlet meg til en hvit kanin og fortsatte å løpe. Med mine korte bein gikk det visst ikke så fort, så jeg mener å huske at jeg forvandlet meg tilbake, løp lenger inn, for så å bli kanin igjen. Jeg var ikke lenger på en sti, men en ordentlig skogsvei. Da den delte seg, tok jeg den smaleste av de to veiene, og jeg møtte på noen folk, men de trodde jo at jeg var en kanin, og jeg lot det forbli sånn. Etter en liten stund kom Yannik, en gutt i B-klassen, som gikk i samme klasse som meg på barneskolen. Vi vekslet noen blikk, men han visste heller ikke at jeg var noe annet enn en kanin. Ved å gå litt til siden kunne jeg faktisk se det stedet hvor vennene mine var, ganske langt unna, men nå var det en flokk politimenn der. Så for å ikke gå glipp av showet, løp jeg dit bort, etterfulgt av Yannik. På veien forvandlet jeg meg tilbake til min menneskelige kropp. Alle var på toppen av fjellsiden nå. Vel, når jeg sier alle, mener jeg ikke de tre vennene jeg gjemte meg med. Jeg tror ikke de var der, og jeg vet ikke hvor det ble av dem heller. Nei, her er det snakk om en nettvenninne, som vi i offentlighet kaller Ulv. Men det var ikke Ulv som var der, det var søstrene hennes. I hvert fall var den ene der, og ansiktet var en tro kopi av de bildene jeg har sett av henne. Vi håndhilste, og jeg forklarte at jeg var en venn av Ulv, at vi først var nettvenner, men så begynte hun i klassen min (dette er ikke sant på ordentlig, men i drømmen var det dét, skjønt selv da kunne jeg ikke huske hvordan det hadde gått til - velvel, i drømmer er vi alle mentally unstabile). Jeg tror kanskje den andre søsteren hennes var der også, selv om jeg ikke hilste på henne. Dessuten var det en tredje, yngre søster der, selv om Ulv bare har to søstre! Jeg tror også muligens en eller to av nevøene hennes var der, for det var i hvert fall noen barn. Og så kom terroristen opp igjen. Jeg og ungene dukket i panikk, men han skulle bare ha litt hjelp med et tau, eller noe, som var festet der oppe hvor vi stod. Og så gikk han ned igjen. Etter det var alt fryd og gammen. Jeg begynte å tenke på hvorfor jeg hadde forvandlet meg til en kanin, når dyret mitt var en kronhjortbukk, men jeg klarte ikke å forvandle meg i ettertid. Nesten som om jeg hadde våknet sånn halvveis. Men i hvert fall... Vi dro et sted, som jeg tror kanskje var huset til Ulv. Hun, noen i familien hennes og hennes bestevenninne, Hai, badet sammen i et stort badekar, som jeg tror var fullt av sjokolade. Det var dessuten et stykke oppe fra bakken, dere vet som sånne høye senger mange barn har. I plassen som var under var det et kjøleskap og en kjøkkenbenk, og der smurte jeg meg en skive. Og det var det ^-^
Det får være nok eventyr for idag. En merkelig drøm var det i hvert fall. Ikke glem min andre blogg, som foreløpig har tre innlegg og ingen kommentarer: This might be our world.
- Ingvild, som i denne drømmen fikk vist at hun er en ekte Smygarding.
"Don't regret anything that ever made you smile"
